Det Norske Akademis Ordbok

hvil

hvil 
substantiv
BØYNINGen; hvilen, hviler
UTTALE[vi:l]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
til hvile; jf. det langt eldre substantivet hvile
BETYDNING OG BRUK
1 
(kortere) stans man gjør under arbeid, gang e.l. for å hvile seg, samle nye krefter
; rast
; pust
EKSEMPLER
  • ta seg en hvil
  • holde hvil
SITAT
  • dialektalt
     
    [reinen hadde] sprunget og gått, med litet kvil og litet mat
     (Mikkjel Fønhus Reinsbukken på Jotunfjell 7 1926)
UTTRYKK
signe hvilen!
dialektalt
 | hilsen til en som sitter og hviler seg
  • [han] hilste godkveld og signe hvilen
     (Regine Normann Nye eventyr 107 1926)
på stedet hvil
1 
militærvesen
 (kommando om å) innta hvilstilling
  • oppstilling. Åtte mann i hvert lag, fire lag i hver tropp. Innretning! Rett retning høyyyre! Giii akt! På stedet hviiil!
     (Arild Dahl Forskjønnelsen LBK 1999)
2 
i friere bruk
  • hun stod noen sekunder avventende på stedet hvil, før hun marsjerte oppover midtgangen
     (Kjell Ola Dahl Mannen i vinduet LBK 2001)
  • de ror som på stedet hvil
     (Pål Gerhard Olsen Fredstid LBK 2000)
  • han greide aldri å stå stille når han stod, måtte liksom trampe rundt på stedet hvil
     (Anne B. Ragde Eremittkrepsene LBK 2005)
3 
uten progresjon
  • forholdet mellom dem hadde liksom stått på stedet hvil det siste halvåret
     (Lars Saabye Christensen Blodets bånd LBK 1985)
fem minutter hvil og røyk
se fem
2 
idrett
 pause mellom omganger (i ballspill)
SITATER
  • etter hvilen kom serielederen sterkt
     (VG 27.05.1974/22)
  • hvilen hadde tydeligvis gjort godt, for i de siste 30 minuttene var det Norge det dreide seg om
     (NTBtekst 19.02.1992)