hun
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; hunen, huner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
hunen
ubestemt form flertall
huner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[hu:n], [ho:n]
ETYMOLOGI
fellesgermansk; av norrønt húnn 'terning, firkantet stykke'; jf. gammelsvensk hūn, islandsk húnn, færøysk húni
BETYDNING OG BRUK
ofte brukt kollektivt i entall
SITATER
-
graa umalt hun
-
de skar [tømmeret] på sagen; av hunen hadde de saa med en gang taktro