Det Norske Akademis Ordbok

hovmodig

hovmodig 
adjektiv
BØYNINGhovmodig
UTTALE[hå`vmodi], [håvmo:´di]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk hōmōdich; jf. hovmod og suffikset -ig; samme ord som høymodig
BETYDNING OG BRUK
som er fylt av hovmod
; overlegen
; nedlatende
; hoven
SITATER
  • jeg var stolt, hovmodig!
     (Henrik Ibsen Fru Inger til Østråt 15 1874)
  • hovmodige embedsmænd og officerer
     (Alexander L. Kielland Skipper Worse 16 1882)
  • [han] var hovmodig og storagtig som ingen anden
     (Thomas Krag Ada Wilde 179 1896)
  • ansiktets hovmodige uttryk
     (Nini Roll Anker Huset i Søgaten 34 1923)
  • ut fra et lignende behov for selvavsløring som Montaigne taler Anatole France til oss om tvil, sitt tungsinn, om tankens hovmodige dårskap og instinktets ydmyge visdom
     (Lorentz Eckhoff Førerne i vår tids franske litteratur 18 1928)
  • det [var] en flau og flat følelse at ha sittet og skravlet slik skråsikkert og hovmodig
     (Ronald Fangen Nogen unge mennesker 140 1929)
  • overført
     
    erkebiskopenes gamle borg … kneiser hovmodig på en høyde midt i [Salzburg]
     (Børre Qvamme Wolfgang Amade Mozart 7 1943)
  • det [kan] hende at hun innerst inne var usikker og aldri skjønte hvordan hun skulle oppføre seg overfor tenåringer, men på utsiden var hun hovmodig
     (Tove Nilsen Kreta-døgn LBK 2003)