hildre
verb
MODERAT BOKMÅLhildret, hildret, hildring 
preteritum
hildret
perfektum partisipp
hildret
verbalsubstantiv
hildring
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[hi`ldrə]
BETYDNING OG BRUK
INNHOLDSFORTEGNELSE
1
litterært, om land og øyer som man
ser langt borte, i horisonten
gi inntrykk av å ligge høyere enn de virkelig gjør
; gi inntrykk av å sveve i luften (på grunn av lysstrålenes
brytning i luftlaget like over jordflaten eller vannflaten, ofte også
på grunn av speiling i en blank vannflate)
1.2
med ubestemt det som subjekt
2
litterært, overført
vise seg (for en) som et (fjernt, forjettende) luftsyn,
som noe uoppnåelig og uvirkelig
1
litterært, om land og øyer som man
ser langt borte, i horisonten
gi inntrykk av å ligge høyere enn de virkelig gjør
; gi inntrykk av å sveve i luften (på grunn av lysstrålenes
brytning i luftlaget like over jordflaten eller vannflaten, ofte også
på grunn av speiling i en blank vannflate)
SITATER
-
øerne hildrer langt ude, det er blikkende stille
-
land kan saa gladelig hildre op, selv om det er et godt stykke udenfor synsvidden
1.1
dialektalt, om fjell og øyer
vise seg større enn de er, ruve (i tåke og disig luft)
1.2
med ubestemt det som subjekt
SITATER
-
i solnedgangen hildrer der sig undertiden frem et fartøj med agterkastel
-
det hildrede saa sterkt, at det var uraad at have nogensomhelst mening om, hvordan [landet] artede sig
2
litterært, overført
vise seg (for en) som et (fjernt, forjettende) luftsyn,
som noe uoppnåelig og uvirkelig
SITATER
-
en ensom rødlig stjerne over skogtoppene hildrede sig ind i hans tankegang| tryllet seg inn i, speilet seg av i hans tankegang
-
[sommeren og blommene] hildrer så fjernt som om jeg aldrig skulde komme tilbage
-
hildrer frem til øde tidsfordriv
UTTRYKK
hildre frem
sjelden, med objekt
trylle frem som et luftsyn, som noe fjernt og uvirkelig