Det Norske Akademis Ordbok

hersker

hersker 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; herskeren, herskere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
herskeren
ubestemt form flertall
herskere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[hæ`rskər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tysk Herrscher; jf. herske og suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
1 
person som styrer, hersker over et land, et folk, en stamme e.l.
; styrer
; fyrste
; regent
 | jf. enehersker, selvhersker
SITATER
  • du, Betlehem, Efrata, minst blant slektene i Juda! Fra deg lar jeg en hersker over Israel komme
     (Mika 5,1)
  • ham kårer vi til fører for vor stamme, til dommer og til hersker for vort folk
     (Henrik Ibsen Catilina 17 1875)
  • poetisk
     
    være træl under rædselen eller hersker i dagens og lysets og glædens land!
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 224 1873)
  • [Kristina av Sverige] var selv hersker i et land der kvinner egentlig var utelukket fra muligheten til å inneha politisk makt
     (Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)
  • ingen levende har noen gang kommet seg forbi dødsrikets strenge herskere, Hades og Persefone
     (Inge Eidsvåg Minnene ser oss LBK 2010)
2 
person som noe(n) er underkastet på et område eller i et personlig forhold
; enerådende person
 | jf. herre
SITATER
  • natten er livet og kvinden dets hersker
     (Knut Hamsun Det vilde Kor 90 1904)
  • jeg følger villig og gerne min hersker og herre
     (Henrik Ibsen Når vi døde vågner 201 1899)
  • Ross var liten, tynn og rank, ikke helt ulik kaptein Falkenberg, men med noe langt mektigere i blikket. Han var hersker
     (Jens Bjørneboe Under en hårdere himmel 119 1957)
  • han bestemmer seg for å bli hersker over egen skjebne
     (Finn Skårderud Uro LBK 1998)
     | herre over