Det Norske Akademis Ordbok

hallik

hallik 
substantiv
BØYNINGen; halliken, halliker
UTTALE[ha´l:ik]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra svensk hallick, beslektet med halunk
BETYDNING OG BRUK
person som lever av andres prostitusjon
; alfons
SITATER
  • halliken som levde av gatepikene sine
     (Sigurd Hoel Møte ved milepelen 111 1947)
  • halliker, forbrytere, tiggere – byens berme og bunnfall
     (Jens Bjørneboe Haiene 149 1974)
  • her kommer Tom, halliken på Oradour, på jakt etter nok en kunde som forsøker å løpe fra regningen
     (Ola Bauer Magenta 183 1997)
  • alle ble like rasende, horekundene, horene og hallikene deres
     (Tove Nilsen Etter Kairo 50 2000)