Det Norske Akademis Ordbok

gafle

gafle 
verb
BØYNINGgaflet, gaflet, gafling
UTTALE[ga`flə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av gaffel
BETYDNING OG BRUK
1 
ta, gripe, føre med gaffel
UTTRYKK
gafle i seg
muntlig
 spise ivrig og grådig
  • han den matmonsen kunne gafle i seg hemningsløst
     (Ebba Haslund Mor streiker 56 1981)
  • du satt her i sted og gaflet i deg, skulle jo tro du ikke hadde spist et ordentlig måltid mat på flere uker
     (Stig Sæterbakken Selvbeherskelse 98 1998)
  • ingen ser meg når jeg gafler i meg ett kilo pinnekjøtt helt alene
     (Line Baugstø Speilbilder LBK 1997)
gafle inn
muntlig
 spise ivrig og grådig
  • jeg kan gafle inn uante mengder med søtsaker hvis jeg bare vil
     (greteroede.no 23.06.2011)
  • overført
     
    det er nok Indre-Østfold-opplevelser til alle – det er bare å gafle inn etter hvert som du får smaken på dem
     (visitindre.no 2012)
1.1 
fange opp, spidde ved hjelp av en fork
SITAT
  • andre igjen ville gafles av forkene
     (Karsten Alnæs Felttoget 80 1976)
UTTRYKK
gafle opp
muntlig
 få tak i
; fiske opp
 | jf. fiske
  • jeg aner virkelig ikke hvor han har gaflet henne op
     (Sigrid Undset Gymnadenia 140 1929)
2 
refleksivt
 
gafle seg
 især bergverk, om mineralgang
 dele seg i to
3 
idrett, orientering
 legge opp eller gjennomføre et løp slik at de enkelte løperne ikke tar postene i samme rekkefølge
SITAT
  • på de to første etappene prøver arrangørene å spre løperne med gafling
     (Glåmdalen 16.06.1974/18)
4 
militærvesen
 drive gaffelskyting
5 
sjakk
 true motstanders brikke med to brikker samtidig
 | jf. gaffel