funke
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; funken, funker 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
funken
ubestemt form flertall
funker
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fo`ŋkə]
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk vunke, tysk Funke 'gnist'; trolig beslektet med norrønt funi 'ild'
BETYDNING OG BRUK
nå sjelden, poetisk
SITATER
-
hans rige genis funker gjør netop Wergeland i høi grad skikket til folkeskribent, til at gjøre indtryk paa den store masse(Christiansandsposten 24.02.1840/1/1)
-
og medens hallen [anehallen] sine funker sender til aandens virken og til plov og harv
-
her slukker lavhed hver en herlig funke, før den til flammens leg får blusse frem
-
hun trode at se funker fare mellem [Jans] tændte mørke øjne og Marthes stumt sørgmodige