Det Norske Akademis Ordbok

forundring

forundring 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; forundringen, forundringer
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
forundringen
ubestemt form flertall
forundringer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fåru´ndriŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til forundre, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
det å forundre seg eller bli forundret
; undring
 | jf. forbauselse
SITATER
  • folket [var] slått av forundring over hans lære
     (Matt 7,28; 2011: undring)
  • til deres forundring tog hun på sig og gik ud igjen
     (Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 353)
  • mængden ser til i stum forundring
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 279 1873)
  • dette vakte allmenn forundring blant dem som hadde møtt opp
     (Jan Kjærstad Det store eventyret 190 1987)
  • [jeg] ba om en samtale med direktør Lund … Til min store forundring fikk jeg straks audiens
     (Lars Saabye Christensen Bernhard Hvals forsnakkelser LBK 2010)
  • legitimeringen [av filosofien] består i at man på den måten kan bevare en forundring over livet og tingene slik de er
     (Trond Berg Eriksen Undringens labyrinter 558 1994)
UTTRYKK
falle i forundring over noe
litterært
 bli forundret
  • man kan falle i forundring over hvordan skorstenspipens sot og kalk har inngått i en praktfull legering av sort og ravgyllent
     (Bernhard Folkestad Sol og morild 111 1929)
  • han kunne … falle i forundring gjennom den lange vinteren inne i byen [og drømme om et hus ved en strand]
     (A-magasinet 14.07.2006/38)