Det Norske Akademis Ordbok

forundre

forundre 
verb
Informasjon
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fåru´ndrə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
etter middelnedertysk vorwundern; jf. for-
BETYDNING OG BRUK
1 
forbause
SITATER
  • dette forundrede mig
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 420)
  • hun forundret ham noget
     (Knut Hamsun Markens Grøde II 29 1917)
  • han hadde et stort talent for å forundres og begeistres
     (Kjersti Ericsson Paradisfugl LBK 2000)
  • velgjørenhet og almisser kunne hun begripe, men at Babusjka tok imot dette fattigpakket som var de jevngode med betydningsfullt folk, det forundra henne
     (Ragnhild Nilstun For kjærlighets skyld LBK 2002)
1.1 
i adjektivisk perfektum partisipp
 
forundret
 fylt med undring
; forbauset
EKSEMPLER
  • en forundret mine
  • se forundret på noen
SITATER
  • jeg må sige, jeg blev forundret over at se ham her
     (Henrik Ibsen De unges forbund 60 1874)
  • [Hilde] ser på ham med glade forundrede øine
     (Henrik Ibsen Bygmester Solness 84 1892)
  • [gutten var] forundra over at jeg ikke dikkedikka og spurte hvor gammel han var
     (Lise Blomquist Blåveispiken 128 1998)
  • [hun] spør brått om jeg synes hun virker kynisk, og jeg svarer – påtatt forundret – at jeg ikke vet hva hun sikter til
     (Peter Serck Anna Maria Harm LBK 2012)
2 
refleksivt
 
forundre seg
 undre seg
SITATER
  • [I må] også kende mit liv tilstrækkeligt til ikke at forundre eder over at jeg i deslige sager går noget dristigt tilværks
     (Henrik Ibsen Fru Inger til Østråt 84 1874)
  • de teologiske spekulantene i middelalderen forundret seg alltid over at det hvite lyset kunne splittes i alle farger og så samles igjen
     (Trond Berg Eriksen Undringens labyrinter 555 1994)