Det Norske Akademis Ordbok

forundre

forundre 
verb
Informasjon
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fåru´ndrə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
etter middelnedertysk vorwundern; jf. for-
BETYDNING OG BRUK
1 
forbause
SITATER
  • dette forundrede mig
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 420)
  • hun forundret ham noget
     (Knut Hamsun Markens Grøde II 29 1917)
  • velgjørenhet og almisser kunne hun begripe, men at Babusjka tok imot dette fattigpakket som var de jevngode med betydningsfullt folk, det forundra henne
     (Ragnhild Nilstun For kjærlighets skyld LBK 2002)
  • han hadde et stort talent for å forundres og begeistres
     (Kjersti Ericsson Paradisfugl LBK 2000)
1.1 
i adjektivisk perfektum partisipp
 
forundret
 fylt med undring
; forbauset
EKSEMPLER
  • en forundret mine
  • se forundret på noen
SITATER
  • jeg må sige, jeg blev forundret over at se ham her
     (Henrik Ibsen De unges forbund 60 1874)
  • [Hilde] ser på ham med glade forundrede øine
     (Henrik Ibsen Bygmester Solness 84 1892)
  • [gutten var] forundra over at jeg ikke dikkedikka og spurte hvor gammel han var
     (Lise Blomquist Blåveispiken 128 1998)
  • [hun] spør brått om jeg synes hun virker kynisk, og jeg svarer – påtatt forundret – at jeg ikke vet hva hun sikter til
     (Peter Serck Anna Maria Harm LBK 2012)
2 
refleksivt
 
forundre seg
 undre seg
SITATER
  • [I må] også kende mit liv tilstrækkeligt til ikke at forundre eder over at jeg i deslige sager går noget dristigt tilværks
     (Henrik Ibsen Fru Inger til Østråt 84 1874)
  • de teologiske spekulantene i middelalderen forundret seg alltid over at det hvite lyset kunne splittes i alle farger og så samles igjen
     (Trond Berg Eriksen Undringens labyrinter 555 1994)