forteller
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; fortelleren, fortellere 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
fortelleren
ubestemt form flertall
fortellere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fårte´l:ər]
BETYDNING OG BRUK
1
person som forteller (en historie e.l.)
; (innehaver av) rolle med fortellende passasjer i et dramatisk
verk, f.eks. hørespill
| jf. eventyrforteller
SITATER
-
heller ikke liker jeg [som leser] at når fortelleren slutter, har forsamlingen sittet tryllebundet hele natten, inntil de nu ser at det første svake dagslyset siver inn ved persiennene
-
fortelleren henvender seg først og fremst til geistlige lesere … det ser vi av tiltaleord som «velærede»(Hanne Lauvstad Helicons Bierge og Helgelands schiær 104 2005)
-
fortelleren [fortsetter] sin selvgranskning(Tore Rem Sin egen herre LBK 2009)
-
i starten har fortelleren en tydelig identitet i kraft av å være bæreren av den autoritative stemmen man lytter til, stemmen som forteller historien(Thomas Lundbo Synkere og svevere 44 2010)
2
særlig
forfatter som i en bestemt grad er dyktig i å fremstille
levende, livlig, episk
EKSEMPEL
-
Hans Aanrud er en glimrende forteller
SITAT
-
[Jens Tvedt] er den fødte forteller – hans foredrag er så enkelt og liketil, at man stundom fristes til å spørre om dette virkelig er kunst
3
litteraturvitenskap
stemme i teksten som forteller
| jf. fortellerstemme
SITATER
-
fortelleren som det autoritative, belivende og styrende midtpunkt
-
fortelleren [blir] det sjenerøse avreisestedet, språket transportmiddelet og selve fortellingen et destinasjonsmål
-
uansett hva en fortelling uttrykkelig dreier seg om, er det ikke noe som indirekte tematiseres mer intenst i fortellingen enn fortelleren selv
-
innimellom bryter fortelleren inn med supplerende opplysninger og med sterke forsøk på å styre fortolkningen(Tore Rem Født til frihet LBK 2010)
-
fortelleren [i Bjørnstjerne Bjørnsons fortelling «Støv»] smører på med elaborerte similer(Erik Bjerck Hagen Livets overskudd 179 2013)