Det Norske Akademis Ordbok

forsone

forsone 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLforsonet, forsonet, forsoning
preteritum
forsonet
perfektum partisipp
forsonet
verbalsubstantiv
forsoning
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fårso:´nə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
etter middelnedertysk vorsōnen eller tysk versöhnen; se for-; jf. også sone; se også forsoning
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet, især bibelspråk
 utsone
; sone for
SITAT
  • [Jesus] skulde blive en barmhjertig og trofast yppersteprest for Gud til at forsone folkets synder
     (Hebr 2,17 eldre oversettelse; 2011: sone)
2 
litterært
 formilde
; mildne
EKSEMPLER
  • forsone ens vrede
  • kaste et forsonende skjær over noe
SITATER
  • forson [Herren] ved et offer
     (1 Sam 26,19; 2011: la ham kjenne duften av offer)
  • [den nordiske ånd] stiller saa blidt vor higende trang, vor længsel den kjærlig forsoner
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 119)
  • hvorfor var det aldri et glimt av forsonende lys i det forbannede mørket
     (Finn Carling Skumring i Praha LBK 1997)
  • [preparatet] var beroligende, forsonende, ufarlig
     (Øystein Lønn Ifølge Sofia LBK 2001)
  • [svært få] våget å forfekte at tyskere i uniform kunne ha forsonende trekk
     (Fredrik Skagen En by som ingen ainnen LBK 2004)
3 
forlike
EKSEMPLER
  • forsone to fiender
  • forsones og bli venner igjen
SITATER
  • la dere forsone med Gud
     (2 Kor 5,20)
  • forson de stridende parter!
     (Henrik Ibsen Fru Inger til Østråt 135 1874)
  • det [ble] strakt ut en forsonende hånd etter den bitre striden
     (Per Amdam Bjørnson og kristendommen 1832–1875 255 1969)
  • [du] må gi opp forsøket på å forsone de to kamphanene
     (Karsten Alnæs Sabina LBK 1994)
  • vi må greie å forsones i dette partiet
     (Elisabeth Skarsbø Moen Jens Stoltenberg LBK 2002)
  • forunderlig er dødens evne til å forene, forsone, hvorfor har ikke livet selv denne evnen?
     (Britt Karin Larsen Som steinen skinner LBK 2011)
3.1 
refleksivt
 
forsone seg
 forlike seg
EKSEMPLER
  • de kunne ikke forsone seg med hverandre
  • forsone seg med noen før det er for sent
UTTRYKK
forsone seg med (noe)
finne seg i (noe)
; slå seg til ro med (noe)
; avfinne seg med (noe)
  • jeg har forsonet meg med fortiden
  • det holder hårdt at forsone sig med mørketiden
     (Henrik Ibsen Fruen fra havet 181 1888)
  • for de aller fleste ville det være uutholdelig å forsone seg med en virkelighet som kun var styrt av tilfeldigheter
     (Linda Lai Dømmekraft LBK 1999)
  • tapet av [jentene] var jo det vanskeligste å forsone seg med
     (Ketil Bjørnstad Fall LBK 1999)
  • jeg har forsonet meg med at mor løy for meg hele livet om hvor den arvelige muskelsykdommen min kom fra
     (Thorvald Steen Det siste fotografiet 5 2019)
4 
litterært
 bringe overensstemmelse mellom uoverensstemmelser, motsigelser
; forene (i høyere enhet)
EKSEMPEL
  • forsone to motstridende oppfatninger
SITAT
  • problemet ligger i å forsone motsetningene ved at man tar den lette kunsten opp i den alvorlige
     (Cecilie Høigård Gategallerier LBK 2002)