Det Norske Akademis Ordbok

forskylde

forskylde 
verb
Informasjon
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fårʃy´l:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
etter middelnedertysk vorschulden; jf. prefikset for-
BETYDNING OG BRUK
1 
foreldet eller arkaiserende
 skylde
; ha å takke for
SITAT
  • [det er] hende, jeg forskylder mit otium
     (Nini Roll Anker Huset i Søgaten 59 1923)
2 
litterært
 gjøre seg fortjent til
SITATER
  • vi får igjen hva våre gjerninger har forskyldt
     (Luk 23,41; 2011: får bare igjen for det vi har gjort)
  • nu går vi her, som vi har forskyldt
     (Henrik Ibsen Lille Eyolf 122 1895)
  • andet har han forskyldt af os
     (Sigrid Undset Fortællingen om Viga-Ljot og Vigdis 20 1909)
  • barnet hadde ikke faat andet [som straff] end det hun hadde forskyldt
     (Sigrid Undset Kransen 9 1920)
UTTRYKK
(få) lønn som forskyldt
(få) lønn som fortjent
3 
litterært
 bli, være skyld i
; gjøre seg skyldig i
 | jf. selvforskyldt, uforskyldt
SITATER
  • forskyld ei denne helligbrøde
     (J.S. Welhaven Samlede Digterverker III 159)
  • det eneste uoprettelige vonde, vi kommer ut for har vi altid forskyldt selv
     (Sigrid Undset Jenny 72 1911)
  • belastningene som familier blir påført ved barnevernets inngripen, forskyldt eller uforskyldt
     (Nordlys 15.02.2012/del 2/47)
  • publikum får høre om tragediene forskyldt av alkoholen
     (Nationen 16.07.2010/16)
4 
dialektalt
 gi i, til vederlag
; gjøre igjen for
SITATER
  • med det samme husker han det billede jeg havde foræret Rosa og … vil forskylde mig rigtig rundhaandet
     (Knut Hamsun Rosa 227 1908)
  • litt maatte hun jo forskylde ham
     (Johan Bojer Samlede verker IV 104)