Det Norske Akademis Ordbok

forblinde

forblinde 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLforblindet, forblindet, forblinding
preteritum
forblindet
perfektum partisipp
forblindet
verbalsubstantiv
forblinding
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fårbli´n:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk vorblinden; jf. for- og blinde; se også forblindelse
BETYDNING OG BRUK
1 
mest litterært
 gjøre blind
; forvirre det sunne omdømme hos (noen)
SITATER
  • det er had og hævn, som forblinder dig
     (Henrik Ibsen Hærmændene på Helgeland (1873) 84)
  • sjelden, refleksivt
     
    [Thinka] har vist saa let for at forblinde sig
     (Jonas Lie Familjen paa Gilje 99 1883)
     | la seg forblinde
  • enhver kunne se at hun var forblindet av jazz, sex og muskler
     (Ketil Bjørnstad Fall LBK 1999)
2 
i adjektivisk perfektum partisipp
 
forblindet
 som er uten dømmekraft
; blendet
SITATER
  • De har været forblindet og hovmodig, herr kammerherre!
     (Henrik Ibsen De unges forbund 194 1874)
  • du, som i forblindet trods går hen og overskærer byens vigtigste næringskilde
     (Henrik Ibsen En folkefiende 80 1882)
  • substantivert
     
    forblindede, lær dig at se!
     (Henrik Ibsen Brand (1885) 72)
  • jeg var tross alt ikke mer forblindet enn at jeg godt kunne se hvilken tynn tråd [kontakten mellom oss] hang i
     (Stig Sæterbakken Selvbeherskelse 128 1998)
  • en skrekkslagen fortvilelse huket kanskje tak i Evensen, slokket tankene hans, nørte vreden og kylte ham forblindet oppover trappa
     (Hans Herbjørnsrud Brønnene 215 2006)