ferde - Det Norske Akademis ordbok

ferde

verb

MODERAT BOKMÅLferdet, ferdet, ferding

preteritum

ferdet

perfektum partisipp

ferdet

verbalsubstantiv

ferding

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[fæ:`rə]

ETYMOLOGI

avledet av ferd; i denne betydningen jf. ferdig

BETYDNING OG BRUK

dialektalt

gjøre klar

; gjøre i stand

SITATER

da han var kommet midt ind i bjerget, brak han op det ene benet sit, og saa maatte han hjem og ferde det

(P.Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe Norske Folkeeventyr (1852) 361)
stalden var fælet

(Hans E. Kinck Fra Fonneland til Svabergssveen 171 1922)

UTTRYKK

ferde seg til

gjøre seg i stand, klar til (å reise)

dialektalt

reise

| jf. ferdes

EKSEMPEL

SITAT

her har folk ferdet lenge før den tid

(Gidske Anderson Veier og vandringer 18 1972)