Det Norske Akademis Ordbok

vedgå

vedgå 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLvedgåelse
verbalsubstantiv
vedgåelse
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ve:´gå], [ve:´dgå]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
første ledd ved; annet ledd gå; se også vedgåelse
BETYDNING OG BRUK
1 
erkjenne
; innrømme
SITATER
  • de vedgår det med frækhed, – kun nød og rovlyst driver dem til handling
     (Henrik Ibsen Catilina 92 1875)
  • lad os gå til kongen, vedgå for ham landets fare
     (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker IX 156)
  • han kunde vedgaa, at nogen rigtighed var der i det
     (Hans Aanrud Fortællinger III 149 1923)
  • Sejanus … hadde under kryssforhøret vedgått at han hadde mottatt en større pengesum
     (Elisabeth Dored Den fønikiske trappen 246 1963)
  • hun [ville] ikke lykkes før hun vedgikk seg sine feiltrinn
     (Marita Liabø Mafia 250 2004)
  • jeg liker ikke de gjerningsmennene som vedgår deler av beskyldninga og seinere hele tida vifter med erkjennelsen som et slags bevis på at resten er falske anklager
     (Kathrine Nedrejord Forbryter og straff 190 2022)
2 
i presens partisipp
 
vedgående
 litterært, nå sjelden
 som angår
; som gjelder