Det Norske Akademis Ordbok

erkjenne

erkjenne 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLerkjente, erkjent, erkjennelse
preteritum
erkjente
perfektum partisipp
erkjent
verbalsubstantiv
erkjennelse
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ærçe´n:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tysk erkennen 'kjenne igjen; erkjenne, forstå; godskrive, kreditere; dømme'
BETYDNING OG BRUK
komme frem til sikker viten om
; bli klar over
; merke
SITATER
1.1 
filosofi
 nå frem til en mer eller mindre objektiv, allmenngyldig viten om (hva noe er eller hvordan noe forholder seg)
; oppfatte (noe) som det er
EKSEMPEL
  • den ytre verden erkjenner vi gjennom de forestillinger den vekker hos oss
innrømme
; vedgå
EKSEMPLER
  • erkjenne sin avmakt, feiltagelse, skyld, synd
  • hun erkjente at hun hadde urett
SITATER
  • jeg skulle kjende dig saare ilde, hvis jeg ikke var overbeviist om, at du vil erkjende disse faa linier for virkelig poesie
  • Stockmann: «Men vi skylder dem dog stor tak.» – Hovstad: «Det skal også bli’ erkendt, i al pyntelighed.»
     (Henrik Ibsen En folkefiende 51 1882)
  • denne fabrik er et mislykket foretagende – lad os begynde med at erkjende det
     (Alexander L. Kielland Fortuna 231 1884)
  • hr. Willatz Holmsen erkjendte sit næveslag
     (Knut Hamsun Segelfoss By II 5 1915)
  • refleksivt
     
    Strindberg, som selv har erkjendt sig at være den mest subjektive af alle dramatikere
     (Nils Kjær Samlede Skrifter III 239)
  • å erkjenne sine feil på dødsleiet
     (Tore Renberg Mannen som elsket Yngve 12 2003)
  • hvis ikke faren vil erkjenne farskap, kan man gå til tingretten
     (Maria Navarro Skaranger Emily forever 107 2021)
2.1 
(skriftlig) erklære, bekrefte (noe)
EKSEMPEL
  • erkjenne mottagelsen av noe
     | bekrefte (skriftlig) at noe er mottatt