esprit
substantiv
UTTALE[espri:´]
ETYMOLOGI
fra fransk esprit 'ånd, vidd', av latin spiritus
BETYDNING OG BRUK
1
foreldet
stemning innen et samfunn eller en del av det
; ånd
SITATER
-
hele den offentlige esprit
-
den esprit han hadde funnet i Norges armé, var den best tenkelige for konge og fedreland(Johannes Elgvin Friedrich av Hessen 132 2002)
2
litterært
åndrikhet
; vidd
| jf. esprit d’escalier
EKSEMPLER
-
hun er full av esprit
-
fransk, gallisk esprit
SITATER
-
[Gaspards] rolle … fordrer saamegen esprit
-
De har esprit
-
Tiberias – Teverya, langt under havhøyde og ukuelig lenge under fremmede herskeres åk, bevarer sin esprit i ly av de gamle sagn og legender
-
i Lyon var alt lettere, muntrere, esprit preget menneskene, bare man fant de rette
3
dekorativ, lett og stiv fjær, gjerne ordnet sammen med
flere andre, som en oppstående bunt jevnt klippet oventil og brukt
til hatte- eller hårpryd
| jf. egrett
SITAT
-
[overhoffmesterinnen] var i hermelinsstola med hatt av hvite espriter(Aftenposten 1958/279/10/4)