Det Norske Akademis Ordbok

erte

erte 
verb
BØYNINGertet, ertet, erting
UTTALE[æ`rtə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt erta
BETYDNING OG BRUK
bevisst tirre eller plage (noen) ved å gjøre narr, komme med lett hånende bemerkninger e.l.
; terge
EKSEMPLER
  • erte noen med noe
  • hun ble ertet fordi hun hadde rødt hår
  • si noe i en ertende tone
  • et ertende blikk
SITATER
  • noget måtte jeg da finde på at ærte hende med
     (Henrik Ibsen Gengangere 12 1881)
  • overlegen og likegyldig hadde hun smilt mot hele klassens ærting og spot
     (Sigrid Undset Jenny 108 1911)
  • [med] sin tykkhudede insisteren har Oronte ertet Alceste … på seg
     (Anne-Lisa Amadou Tartuffes ansikt 92 1970)
  • du må ikke erte på deg Bjarne. Han er uberegnelig
     (Herbjørg Wassmo Et glass melk takk 372 2006)
UTTRYKK
erte seg opp/inn
sjelden
 hisse seg opp (til)
erte opp
gjøre sint, opphisset e.l. ved å erte eller irritere
  • han er ikke lett å erte opp
  • en dram på 3 centiliter – det er bare til å erte opp en stakkar med
     | altfor lite
  • han som het Sigge lot seg ikke erte opp av Fredriks overlegne og sure miner
     (Kjersti Scheen Bare en dag LBK 1997)
erte på seg
få (noen) til å bli frustrert og irritert på en gjennom handlinger og/eller utsagn
  • stortingsrepresentant Tage Pettersen (H) har … ertet på seg folk i Fredrikstad ved å påpeke at byen har en lite sentral beliggenhet
     (Moss Avis 16.04.2018/4–5)
kunne erte en stein/gråstein på seg
 | kunne erte på seg en stein/gråstein