Det Norske Akademis Ordbok

eksekvatur

eksekvatur 
substantiv
UTTALE[eksəkva:`tur]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin exsequatur 'må utføres'; 3. person entall presens konjunktiv av exsequi, se eksekvere
BETYDNING OG BRUK
1 
jus, i internasjonal rett
 regjerings offisielle anerkjennelse av fremmed stats konsul
 | jf. agrement
2 
om katolske forhold, sjelden
 statsleders autorisasjon av pavelig bulle eller en biskops funksjon