dumma substantiv BØYNINGubøyelig UTTALE[do´m:a] ETYMOLOGI substantivering av dum i bestemt form entall femininum BETYDNING OG BRUK særlig barnespråk, til kvinne, jente dumming | jf. dummen SITAT dumma, sier hun nokså blidt (Pernille Rygg Det gyldne snitt 59 2000)
