distansere
verb
MODERAT BOKMÅLdistanserte, distansert, distansering 
preteritum
distanserte
perfektum partisipp
distansert
verbalsubstantiv
distansering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[distaŋse:´rə]
ETYMOLOGI
fra fransk distancer, avledet av distance; se distanse; i denne betydningen påvirket av engelsk distance (verb); se også distansering
BETYDNING OG BRUK
1
især idrett
legge bak seg
; komme i mål (langt) foran (konkurrentene)
SITATER
-
som trækdyr distancerer [eskimohunden] alle de andre racer
-
overførtJanson … hadde distansert ham og dratt avsted med prinsessen(A-magasinet 03.01.1931/4 Øvre Richter Frich)| fra kriminalnovellen «888136»
1.1
overført
; vise seg dyktigere, sterkere enn
SITATER
-
denne Amanasro vilde distansere sine forgjengere i statur og stemmens volum(Nationen 1931/132/3/7)
-
den tiden da kunstnere var omgitt med en viss skrekkblandet aktelse og ennå ikke i det alminnelige omdømme var distansert av disponenter med hvite bukser
1.2
idrett, nå sjelden, mest
i perfektum partisipp
utelukke (en deltager i et løp) fra videre deltagelse
på grunn av regelbrudd
2
refleksivt
distansere seg
fjerne seg
; ta avstand
EKSEMPLER
-
distansere seg fra en fremsatt påstand
-
distansere seg fra partiets radikale fløy
SITATER
-
Kina er åpenbart iferd med å distansere seg fra USA(Aftenposten 1982/163/4/4)
-
vi kan ikke distansere oss fra nyere historiske katastrofer ved å skylde på «andre»
-
[Bjørneboe] sørget for å distansere seg fra populærlitteraturen(Tore Rem Født til frihet 220 2010)
3
i adjektivisk perfektum partisipp
distansert
fjern
; upersonlig
SITAT
-
de [hadde] hilst kort på hverandre, høflig og litt distansert(Eivind Buene Enmannsorkester LBK 2010)