Det Norske Akademis Ordbok

diskreditt

diskreditt 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[di´skredit]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk discrédit, av dis- 'adskillelse; mangel' og crédit 'kreditt; tillit, aktelse'; jf. dis- og kreditt
BETYDNING OG BRUK
det å ikke nyte tillit
; mangel på aktelse eller anerkjennelse
; vanry
EKSEMPEL
  • komme i diskreditt