Det Norske Akademis Ordbok

diffamere

diffamere 
verb
Informasjon
BØYNINGdiffamerte, diffamert, diffamering
preteritum
diffamerte
perfektum partisipp
diffamert
verbalsubstantiv
diffamering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[difame:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk diffamer, av latin diffamare, av dif- og fama 'ry, rykte'; jf. famøs, infam
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært
 bringe i vanry
; baktale
2 
litterært
 bringe skam over
; vanære
 | jf. defamere
SITATER
  • kampen for å diffamere politiske motstandere
     (Morgenbladet 1975/84/2/7)
  • skulle Hitler kunne regne med sine norske venner nå under krigens sluttkamper, måtte han gå med på en ordning som sikret landets suverenitet og avslutte den diffamerende okkupasjonen med alle dens lydrikeattributter
     (Hans Fredrik Dahl En fører for fall 527 1992)