Det Norske Akademis Ordbok

infam

infam 
adjektiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLinfamt
nøytrum
infamt
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[infa:´m]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk infâme eller tysk infam; fra latin infamis 'beryktet, vanærende', sammensatt av in- og en avledning av fama 'ry'
BETYDNING OG BRUK
1 
nå sjelden, om person
 æreløs
; som har mistet sin borgerlige ære
2 
om person, vesen, opptreden, handling e.l.
 nederdrektig
; ondskapsfull
EKSEMPEL
  • oppføre seg infamt
SITATER
  • infame grovheder
     (Henrik Ibsen Rosmersholm 8 1886)
  • en infam overrumpling
     (Elias Kræmmer Glade Borgere II 24 1895)
  • det infameste er vens misbrug af vens tillid
     (Henrik Ibsen John Gabriel Borkman 99 1896)
  • den kjæphøie fyrens infame væsen
     (H. Wiers-Jenssen Krøniker fra den gamle By 58 1916)
  • et infamt smil
     (H. Wiers-Jenssen Laurentius 98 1923)
  • tror De jeg lar mig ta ved næsen av Deres infame bondefulhet
     (Gunnar Heiberg Samlede dramatiske verker I 153)
  • det skuffet så infamt
     (Aksel Sandemose En sjømann går i land 56 1931)
  • disse kommentarer var av psykologisk art og stundom uhyre gjennomtrengende og skarpe, primitive og infame
     (Jens Bjørneboe Før hanen galer 31 1952)
  • «Hvor har du vært?» spurte Victor infamt, vel vitende om at Herman hadde spionert på ham i månedsvis
     (Ketil Bjørnstad Drift 253 1996)
3 
særlig om smak, lukt
 motbydelig
; vemmelig
SITAT
  • forstyrre med infame parfymerte cigaretter
     (Herman Wildenvey Fiken av Tistler 134 1925)