denotasjon
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; denotasjonen, denotasjoner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
denotasjonen
ubestemt form flertall
denotasjoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[denotaʃo:´n]
ETYMOLOGI
fra latin denotatio (genitiv denotationis) 'indikasjon', avledet av denotare 'merke,
betegne, utpeke'; se også denotere
BETYDNING OG BRUK
særlig språkvitenskap
et ords konstante innhold, hovedbetydning (uten konnotasjoner)
; det som et ord denoterer, betegner
| til forskjell fra konnotasjon og referanse