dekomposisjon
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; dekomposisjonen, dekomposisjoner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
dekomposisjonen
ubestemt form flertall
dekomposisjoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[de:´komposiʃon]
ETYMOLOGI
fra fransk décomposition 'oppløsning, spaltning; forråtnelse', avledet av décomposer, sammensatt av dé-, se de-, og composer, av latin componere 'legge, stille sammen'
BETYDNING OG BRUK
1
det å dekomponere(s)
; oppløsning
EKSEMPEL
-
gjennomgå en dekomposisjon
SITAT
-
digterens dekomposition af de vante verseformer er foretaget med kræsen artistisk samvittighed
2
SITAT
-
den ledende tanke i proviantudrustningen bør være, at levnetsmidlerne sikres mod dekomposition