Det Norske Akademis Ordbok

braut

braut 
substantiv
BØYNINGen; brauten, brauter
UTTALE[bræut]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt braut, grunnbetydning 'oppbrutt vei'; dannet til samme rot som bryte; jf. også bort
BETYDNING OG BRUK
1 
dialektalt
 vei, særlig brøytet vei i snø
SITATER
  • det var tyngst for den, som kjørte først og ikke hadde braut
     (Hans E. Kinck Sneskavlen brast I 11 1918)
  • hade skal du i stort og smaat, hade skal du i braut og brott
     (Ragnhild Jølsen Samlede skrifter II 111)
     | overalt, hvor du så ferdes
  • overført
     
    skal gjøre herlig braut i vellingen
     (Hans E. Kinck Driftekaren 112 1908)
     | vei i vellingen
2 
dialektalt
 veikant
SITAT
  • midtveis på brauta står en veldig furu
     (Carl Vestaberg Rev 25 1929)
3 
dialektalt
 bakkekant
; brekke
; skrent
SITAT
  • ute paa brauten, der fjeldet knækker av og skraar brat ned mot dalbunden
     (Mikkjel Fønhus Der vildmarken suser 29 1919)