bråk - Det Norske Akademis ordbok

bråk

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; bråken, bræker

genus

maskulinum (femininum)

ubestemt artikkel

bestemt form entall

bråken

ubestemt form flertall

bræker

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[brå:k]

ETYMOLOGI

fra middelnedertysk brake 'bråkemaskin'; jf. braken; se bråke; beslektet med bråk

BETYDNING OG BRUK

fagspråk

rillebenk til å bråke lin på

; bråkebenk

fagspråk

apparat som myker lær

; lærbråk

matlagning, om eldre forhold

knamaskin med en stokk som kan heves og senkes og en trekniv på undersiden til å kna deigen med