Det Norske Akademis Ordbok

bløff

bløff 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; bløffen, bløffer
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
bløffen
ubestemt form flertall
bløffer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bløf:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra engelsk bluff, av uviss opprinnelse, jf. bluff (verb); se bløffe
BETYDNING OG BRUK
1 
løgn for å imponere, dupere
; bløffing
EKSEMPEL
  • forsøke seg med en bløff
SITATER
  • bare bluff, Stahl far! Bare bluff og foreløbighet
     (Jacob Hilditch Unge aar 40 1921)
  • [hennes] indsigt [var] blaff og bløff og hendes følelsesliv tomt
     (Kristian Elster d.y. Bonde Veirskjæg 65 1930)
  • jf.
     
    det er bare én gud, hans navn er bløff, og jeg er hans profet
     (Aksel Sandemose En sjømann går i land 220 1931)
  • [den pompøse talen er] en parodi på samfundsstøtters storslagne bluff
     (Lorentz Eckhoff William Shakespeare 55 1939)
  • jeg ante ikke at den type bløff og diktning inngikk i KRIPOS’ arbeidsmetoder
     (Gert Nygårdshaug Rødsonen 88 2006)
  • boka [hadde] vært en bløff, en hinne
     (Hanne Ørstavik Uke 43 147 2002)
2 
muntlig
 person som bløffer
; bløffmaker
SITATER
  • de [var] høflig og dannet uenige om hvorvidt Jacob Weidemann var en talentløs bløff med flaksen med seg eller en genial maler
     (Torfinn Haukås Svindlere 7 1976)
  • han var en bløff … som på falske premisser plutselig skulle tre inn på et elitelag
     (Atle Næss Innersvinger 161 2002)
  • han var en bløff. Hadde nådd såpass langt takket være en selvtillit som ikke hadde noe fundament
     (Jan Kjærstad En tid for å leve 170 2021)
3 
kortspill
 det å gi inntrykk av å ha bedre kort enn man har