Det Norske Akademis Ordbok

bløffe

bløffe 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLbløffet, bløffet, bløffing
preteritum
bløffet
perfektum partisipp
bløffet
verbalsubstantiv
bløffing
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[blø`f:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
etter engelsk bluff (verb); av uviss opprinnelse, jf. bluff (substantiv); se bløff
BETYDNING OG BRUK
muntlig
 prøve å imponere, dupere andre uten å ha grunnlag for det
; lure
; narre
EKSEMPLER
  • han bare bløffer
  • bløffe seg frem
SITATER
  • de bluffet ikke hende
     (Sigrid Undset Jenny 107 1911)
  • han hadde bluffet med for mange drikkepenge
     (Sven Elvestad Aar og dag 125 1913)
  • bløff panikk i menneskeheten, så kan du bli keiser
     (Aksel Sandemose En sjømann går i land 220 1931)
  • han har ikke forsøkt å bløffe på dette punktet
     (Espen Haavardsholm Mannen fra Jante LBK 1988)