Det Norske Akademis Ordbok

blemme

blemme 
substantiv
BØYNINGen; blemmen, blemmer
UTTALE[ble`m:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
til en germansk rot *blē- 'blåse (opp)'; beslektet med blåse (verb) og blåse (substantiv)
BETYDNING OG BRUK
1 
blæreaktig oppsvulming
 | jf. vannblemme, blodblemme og vable
EKSEMPEL
  • en blemme på huden
SITATER
  • stationsbygningens graagule maling slog blemmer i solsteken
     (Sigrid Undset Jenny 273 1911)
  • blemmene [sprakk], én etter én, og tørket etter hvert som de hadde væsket ferdig
     (Stig Sæterbakken Sauermugg 85 1999)
2 
muntlig
 tabbe
; bommert
; fadese
SITATER
  • jeg var redd jeg hadde begått en solid blemme
     (Ingvar Ambjørnsen Etter orkanen 119 1993)
  • til tross for å ha gjort en betydelig blemme, virket hun fornøyd
     (Anne Holt Blind gudinne 175 1993)
  • hun kunne ikke tilgi deg den blemma du gjorde, mener du? – Nei, hun kunne visst ikke det
     (Espen Haavardsholm Noveller om ungdom LBK 2002)