Det Norske Akademis Ordbok

blanke

blanke 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLblanket, blanket, blanking
preteritum
blanket
perfektum partisipp
blanket
verbalsubstantiv
blanking
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bla`ŋkə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av blank; i denne betydningen avledet av blank
BETYDNING OG BRUK
1 
gjøre ren og presentabel
1.1 
gjøre, pusse blank
; polere
SITATER
  • kaptejnens støvler kom blankede ind
     (Jonas Lie Trold. Ny Samling 149 1892)
  • jeg [tar] rent varmt vann med eddik i og skyller, og så blanker jeg [vinduene]
     (Eva Ramm Med støv på hjernen 28 1958)
  • med raske, kyndige bevegelser begynte han å blanke skoene med en fille av dyp-rød fløyel
     (Axel Jensen Ikaros 16 1957)
  • hun løfter en snipp av forkleet og gir seg til å blanke på speilet med forte tak
     (Bergljot Hobæk Haff Den guddommelige tragedie LBK 1989)
1.2 
stryke blank og glatt
SITAT
  • det skulle stives og strykes og blankes
     (Leif B. Lillegaard Mor 75 1981)
2 
mest muntlig
 gjøre pengelens
; blakke
SITATER
  • en dyr by, som blanker én i en ruf!
     (Jonas Lie Gaa paa! 97 1882)
  • den, der har blanket badeforetagendets kasse for dens midler
     (Jonas Lie Faste Forland 170 1899)
  • han vilde jo blanke sig stygt
     (Gabriel Scott Kilden 182 1918)
  • har han ikke blanket oss alle sammen?
     (Aksel Sandemose En sjømann går i land 265 1931)