bladre
verb
MODERAT BOKMÅLbladret, bladret, bladring 
preteritum
bladret
perfektum partisipp
bladret
verbalsubstantiv
bladring
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bla`drə]
ETYMOLOGI
av norrønt blaðra, avledet av blad, grunnbetydning 'bevege seg ustadig frem og tilbake som et blad for vinden'; jf. svensk bläddra, tysk blättern; i denne betydningen især etter Johan Herman Wessels (1742–85)
dikt «Smeden og Bageren» (1777), hvor det sies om dommeren at «han
bladrer i sin Lov omhyggelig» (før han feller dommen)
BETYDNING OG BRUK
1
dialektalt
; vifte
SITAT
-
overførtden urlille turvkallen som åtte så liten kroppslig stas å blare med
UTTRYKK
bladre opp
løftes opp av vinden
2
dialektalt
plaske, skvalpe