Det Norske Akademis Ordbok

betoning

betoning 
substantiv
BØYNINGen; betoningen, betoninger
UTTALE[beto:´niŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til betone, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
det å betone(s)
; trykk
SITATER
  • hendes stemme og uttryk [skiftet] uavladelig – hun hadde pussige betoninger
     (Sigrid Undset Samlede romaner og fortællinger fra nutiden III 35)
  • hun [fant] slående uttrykk og vendinger, som hun understreket med overbevisende betoninger, virkningsfulle kunstpauser og malende bevegelser
     (Vilhelm Dybwad Skyldig eller ikke skyldig? 94 1934)
  • «Rasepsykologisk resultat» uttalte han med en slik betoning og en slik grimase, at jeg formelig hørte anførselstegnene
     (Jens Bjørneboe Før hanen galer 45 1952)
  • det gjaldt å tolke riktig ikke bare de konkrete ordene, men også betoningen, pausene og minespillet
     (Arnfinn Haga Skyggen LBK 2009)
1.1 
muntlig
 uttale
; aksent
EKSEMPEL
  • uttale et ord med gal, fremmed betoning
SITAT
  • [Undset] opplevde alltid sin nasjonale identitet som dobbelt og snakket norsk med en betoning som røpet det danske morsmålet
     (Liv Bliksrud Sigrid Undset 11 1997)
2 
det å betone(s)
; vektlegging
SITATER
  • typisk for den engelske hageformen var … betoningen av landskapets egne variasjoner
     (Thomas Thiis-Evensen Europas arkitekturhistorie 103 1995)
  • den liberale kulturtradisjon med betoningen av ratio, av videnskap og fornuft
     (Elsbeth Wessel Wien 259 1999)
  • antroposofiens betoning av individet
     (Tore Rem Sin egen herre 248–249 2009)