besting
substantiv
BØYNINGen; bestingen, bestinger 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
bestingen
ubestemt form flertall
bestinger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[be`stiŋ]
BETYDNING OG BRUK
noen eller noe som er best til noe bestemt
| motsatt versting
SITATER
-
mange «verstinger» ble til «bestinger» og fikk gode eksamener(aftenposten.no 26.03.2004)
-
ny statistikk fra Statistisk sentralbyrå viser hvilke kommuner som er verstinger (og bestinger) innen voldskriminalitet(svelviksposten.no 04.08.2012)