Det Norske Akademis Ordbok

versting

versting 
substantiv
BØYNINGen; verstingen, verstinger
UTTALE[væ`rstiŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra svensk värsting; til värst, superlativ av illa; jf. verst
BETYDNING OG BRUK
1 
sosialt mistilpasset barn eller ungdom som er eller står i fare for å bli kriminell
SITATER
  • Sverige har sine ungdomskriminelle, kalt «verstinger»
     (Dagens Næringsliv 09.02.1991/19)
  • seks «verstinger» får plass på behandlingssenteret
     (Aftenposten 1992/344/1/5)
1.1 
person med plagsom, ofte kriminell, adferd
SITAT
  • Stortinget [har] vedtatt å opprette et spesialfengsel med plass til 30-40 av fengselsvesenets absolutte «verstinger»
     (Aftenposten 08.08.1993/8)
2 
noen eller noe som er verst på et bestemt område
SITATER
  • Kyotos historiske karakter taper terreng for hypermoderne arkitektur; … Kyoto Hotel regnes som «verstingen» i så måte
     (Aftenposten Aften 05.09.1994/8)
  • som så ofte før er det Tromsø kommune som er verstingen i klassen for eldreomsorg
     (Nordlys 01.04.2000/2)