Det Norske Akademis Ordbok

berømme

berømme 
verb
MODERAT BOKMÅLberømmet, berømmet, berømmelse
preteritum
berømmet
perfektum partisipp
berømmet
verbalsubstantiv
berømmelse
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[berø´mmə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk berōmen, tysk berühmen; av be- og en avledning av gammelsaksisk hrōm, gammelhøytysk hruom, ruom, tysk Ruhm 'berømmelse, ære, ry'; se også berømt
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært
 omtale sterkt rosende
; lovprise
SITATER
  • stemningen blev både lastet og berømt
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 222)
  • han berømmer … hende for hendes godhed
     (Knut Hamsun Rosa 313 1908)
  • barn har moret sig over [«Don Quijote»], unge mennesker har slugt den, … gamle har berømmet den
     (Nils Kjær Samlede Skrifter III 71)
  • hun ble … berømmet for sin innsats [i kampen mot koleraepidemien]
     (Karsten Alnæs Sabina LBK 1994)
  • Tom berømmet Justin for hans kokekunst
     (Ola Bauer Magenta LBK 1997)
UTTRYKK
berømme seg av
foreldet
 skryte av
2 
litterært, foreldet
 gjøre kjent, berømt
SITAT
  • stærke gjerninger ville berømme dig
     (Bjørnstjerne Bjørnson Sigurd Slembe 128 1862)