Det Norske Akademis Ordbok

belite

belite 
verb
BØYNINGbelitet, belitet, beliting
preteritum
belitet
perfektum partisipp
belitet
verbalsubstantiv
beliting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[beli:´tə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av be- og hlíta 'nøye seg med, si seg tilfreds med'; se lite
BETYDNING OG BRUK
refleksivt
 
belite seg
 dialektalt
 gi seg (og godta en avgjørelse)
SITATER
  • vi er oppe i en veldig krevende situasjon, hvor det ikke bare er KrF som må belite seg
     (bt.no (Bergens Tidende) 19.09.2003)
  • [bergenserne] evner godt å «belite seg», men ikke når prosessene oppleves urettferdig
     (ba.no (Bergensavisen) 05.10.2023)
UTTRYKK
belite seg på (noe)
1 
lite på (noe)
; stole på (noe)
  • «… det er vel nogen svært stærke mennesker ogsaa der, kan jeg tænke.» «Ja, det kan du belide dig paa …»
     (Dikken Zwilgmeyer Inger-Johanne-bøkerne II 164 1915)
2 
regne med
; innstille seg på
; belage seg på
  • er ting graverende over tid, så skal jeg belite meg på å miste [skjenke]bevillingen
     (bt.no (Bergens Tidende) 25.10.2014)