Det Norske Akademis Ordbok

belønning

belønning 
substantiv
BØYNINGen; belønningen, belønninger
UTTALE[belø´n:iŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til belønne, avledet med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
1 
det å belønne(s)
SITAT
  • det viktigste uttrykk for ros og belønning fikk elevene gjennom karakterboka
     (Ørnulf Hodne Folkeskolen i folkeminnet LBK 2010)
2 
lønn, gave som gis for en (god) handling og som mottageren ikke kan gjøre krav på
; premie
; påskjønnelse
SITATER
  • dyden har faaet sin belønning
     (Otto Sverdrup Nyt Land I 408 1903)
  • et stykke agerland blev min belønning
     (Henrik Ibsen Catilina 21 1875)
  • høvedsmannen skulle … redde kongen ut av en knipe, og som belønning ville kongen gi ham innflytelse, len og rike gaver
     (Bergljot Hobæk Haff Sigbrits bålferd LBK 1999)