Det Norske Akademis Ordbok

påskjønnelse

påskjønnelse 
substantiv
BØYNINGen; påskjønnelsen, påskjønnelser
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til påskjønne, avledet med suffikset -else
BETYDNING OG BRUK
1 
det å påskjønne(s), sette(s) pris på (i ord eller handling)
SITAT
  • et ringe tegn på erkendtlige medborgeres påskønnelse
     (Henrik Ibsen Samfundets støtter 198 1877)
2 
noe som blir sagt, gjort eller gitt for å påskjønne (noen)
; belønning (for tjenester e.l.)
SITATER
  • [matrosen] høstede en beundrende paaskjønnelse derfor [for sin dans med tresko] af sin kapteins søn
     (Jonas Lie Rutland 57 1880)
  • [det var] utlovet en større påskjønnelse for oplysninger
     (Aftenposten 1934/462/1/6–7)
  • da jeg ville gi Einar Juells sjåfør enda en seddel, som en påskjønnelse for denne gesten, trofastheten til både sin arbeidsgiver og sin kollega, ville han imidlertid ikke ha mer
     (Lars Saabye Christensen Bernhard Hvals forsnakkelser LBK 2010)