bekvinne
verb
MODERAT BOKMÅLbekvinnet, bekvinnet, bekvinning 
preteritum
bekvinnet
perfektum partisipp
bekvinnet
verbalsubstantiv
bekvinning
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bekvi´n:ə]
ETYMOLOGI
av be- og en avledning
av kvinne; i denne betydningen nydannelse av den norske
forfatteren Johan Herman Wessel (1742–85); i denne betydningen dannet etter mønster av bemanne
BETYDNING OG BRUK
1
refleksivt
bekvinne seg
arkaiserende, spøkefullt, om mann
gifte seg
2
spøkefullt
besette (bemanne) med kvinner
SITAT
-
den utfordring som ligger i det å bemanne – eller å bekvinne … hjemmehjelpsordningene(Vårt Land 1978/259/13/2)