Det Norske Akademis Ordbok

bekjenne

bekjenne 
verb
BØYNINGbekjente, bekjent, bekjennelse
UTTALE[beçe´n:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk, tysk bekennen, grunnbetydning '(lære å) kjenne, ha kjennskap til'; jf. be- og kjenne
BETYDNING OG BRUK
1 
især religion
 vedkjenne seg sin tro på (en religion, et guddommelig vesen e.l.)
SITATER
  • hver den som vil bekjende mig [Kristus] for menneskene
     (Matt 10,32 eldre oversettelse; 2011: kjennes ved)
  • det er en gammel vane i vor slægt at bekende Kristus
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 302 1873)
  • ånden bekender I alle med kæverne; dog agtes kun det, som kan fakkes med næverne
     (Henrik Ibsen Peer Gynt (1874) 80)
  • bekjenne sin kristne tro
     (Pål Gerhard Olsen Manndomsprøven LBK 1997)
  • hun ville igjen bekjenne sin overbevisning til sin eldre tvilende skriftefar
     (Karsten Alnæs Sabina LBK 1994)
UTTRYKK
bekjenne seg til
være, erklære seg for tilhenger av
  • bekjenne seg til katolisismen
  • begge [partiene] bekjenner seg til de frie markedskreftene
     (Christian Borch Sannhetens kår LBK 2009)
bekjennende kirke
bekjennelseskirke
2 
(motstrebende) tilstå, vedgå (noe som man har skjult eller kvier seg for å røpe)
EKSEMPEL
  • bekjenne sine synder
SITATER
  • hvorfor bekender du dette dit lønlige frafald
     (Henrik Ibsen Rosmersholm 51 1886)
  • hvad var det dog for en magt i Dem, som tvang mig til at bekende sligt noget
     (Henrik Ibsen Hedda Gabler 125 1890)
  • [jeg] træder frem og bekender mig åbent som den jeg er
     (Henrik Ibsen Rosmersholm 51 1886)
  • jeg må bekjenne at jeg faktisk ble lettet da jeg hørte at unge Leonard Schjelderups død skyldtes et mord
     (Hans Olav Lahlum Satellittmenneskene LBK 2011)
3 
UTTRYKK
bekjenne kulør/farge/kort
 (etter tysk Farbe bekennen, opprinnelig 'gjøre kjent at man har et kort av en viss farge')
1 
kortspill
 (måtte) følge på med et kort av samme farge som det som er spilt ut
2 
overført
 vise sine virkelige hensikter
; tone flagg