begum
substantiv
BØYNINGen; begumen, begumer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
begumen
ubestemt form flertall
begumer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[be:´gum]
ETYMOLOGI
via engelsk begum, fra urdu, opprinnelig femininum til tyrkisk bey; ærestittel brukt i mogulriket i India