Det Norske Akademis Ordbok

begave

begave 
verb
MODERAT BOKMÅLbegavet, begavet, begavelse
preteritum
begavet
perfektum partisipp
begavet
verbalsubstantiv
begavelse
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[bega:´və]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av be- og en avledning av gave; etter middelnedertysk begaven, tysk begaben
BETYDNING OG BRUK
1 
fra naturens side utruste
 | jf. begavet
SITATER
  • [hundene] stjal unger, saa godt de kunde komme til, især fra dem, som var rigest begavet
     (Otto Sverdrup Nyt Land II 63 1903)
     | som hadde flest unger
  • professor Trygve Knudsen … var begavet med et usedvanlig musikalsk språkøre
     (Norsk Riksmålsordbok V VII)
  • Nansen … var begavet med et så fedrelandsk sinnelag
     (Jens Bjørneboe Under en hårdere himmel 30 1957)
2 
spøkefullt, sjelden
 gi gave til
SITATER
  • lillejulaften og julaftens formiddag var det å vandre rundt med kurver med alle gavepakkene til bestemødre og tanter og alle andre som skulde begaves
     (C.J. Hambro Far og sønn 34–35 1948)
  • jeg er rigt begavet med mynt
     (Rudolf Muus Maggi West, eller Solgt til hvid Slavinde 36 1914)