Det Norske Akademis Ordbok

apportere

apportere 
verb
BØYNINGapporterte, apportert, apportering
UTTALE[apårte:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk apporter 'bringe, ha med seg, komme med; medføre', av latin apportare 'bære, føre, bringe til et sted eller til en', av ad og portare 'bære, føre'; se også apport
BETYDNING OG BRUK
jakt, om hund
 bringe nedlagt vilt, kastet gjenstand e.l. tilbake til hundens herre
EKSEMPEL
  • apporterende hunder
SITATER
  • de krøb lydløst bag hunden, der uafladelig rapporterede (de tillod aldrig deres hunde at apportere)
     (Thomas Krag Ada Wilde 11 1896)
     | jf. rapportere
  • [hunden] havde … ikke anlæg til at prelle og apporterte kun paa kommando
     (Jacob B. Bull Folkelivsbilleder II 281 1904)
  • hundene skal selvfølgelig apportere både dødt og skadeskutt vilt
     (Morgenbladet 09.10.1968)
  • før passa jeg bikkjer. Gikk tur med dem, trimma dem, lærte dem … å apportere, å bære saker og ting
     (Bjørg Vik En gjenglemt petunia 25 1985)
  • portugisisk vannhund elsker å apportere
     (Dagbladet 29.06.2022/18)
UTTRYKK
apport!
imperativ
; som kommando til hund
 hent!
apporterende fuglehund
se fuglehund