Det Norske Akademis Ordbok

øverstbefalende

øverstbefalende 
adjektiv
ETYMOLOGI
første ledd øverst; annet ledd presens partisipp av befale
BETYDNING OG BRUK
1 
særlig om offiser
 som har høyeste kommando, myndighet
2 
substantivert
 offiser med høyeste kommando, myndighet
; øverstkommanderende
SITATER
  • Don Carlos … vil søke å bli øverstbefalende i Nederlandene
     (Lorentz Eckhoff Borgeren 82 1958)
  • den norske øverstbefalende i området skjønner han må trekke seg tilbake
     (Aksel Sandemose Bakom står hin Onde og hoster så smått 167 1976)
     | fra artikkel med samme navn i Verden Gang, 1950