Det Norske Akademis Ordbok

ørenvitne

ørenvitne 
substantiv
ETYMOLOGI
dansk form ørenvidne, første ledd opprinnelig genitiv flertall av øre; annet ledd jf. vitne; jf. også øyenvitne
BETYDNING OG BRUK
1 
person som med egne ører hører, har hørt noe (og derfor kan gi (troverdig, pålitelig) vitnesbyrd om det)
SITATER
  • øien- og ørenvidners utsagn
     (Aftenposten 1939/486/4/1)
  • av et ørenvidne blev [samtalen] nednotert
     (Tidens Tegn 1927/195/8/3)
2 
person som (intenst, oppmerksomt, interessert) hører på, lytter til noe
SITAT
  • vi blev ørenvidner til en virtuos lek med toner
     (Nationen 1938/280/3/7)