Det Norske Akademis Ordbok

påhitt

påhitt 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLet; påhittet, påhitt
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
påhittet
ubestemt form flertall
påhitt
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[på:`hit]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
til hitte på; jf. svensk påhitt
BETYDNING OG BRUK
(kvikk, lur) idé
; (kvikt, lurt) påfunn
SITATER
noe som er funnet på, diktet opp
SITATER
  • skarvestreker og falske paahit
     (Knut Hamsun August I 34 1930)
  • han har fått andre til å bekrefte sine utrolige påhitt med sin ed
     (Tidens Tegn. Lørdagsavisen 1936/8/4/3)
  • man legger til og trekker fra, vrir og vrenger, påhitt meg her og påhitt meg der, og til slutt blir barndommen et rosemalt eventyr eller et like svartmalt mareritt
     (Lars Saabye Christensen Bernhard Hvals forsnakkelser LBK 2010)