Det Norske Akademis Ordbok

dissenter

dissenter 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; dissenteren, dissentere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
dissenteren
ubestemt form flertall
dissentere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[dise´ntər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra engelsk dissenter, avledet av dissent (verb), fra latin dissentire 'være uenig, ha en annen mening'; se dissentere
BETYDNING OG BRUK
1 
kirkevesen
 medlem av kristent samfunn utenfor statskirken
SITATER
  • Steiners og Raja Yogas tilhengere er og blir dissentere
     (Stein Ståle Åndemasken 47 1943)
  • i Amerika var det britiske dissentere som hadde slått seg ned for å finne fred og trosfrihet
     (Richard Herrmann Victoria 416 1987)
2 
person med avvikende politisk mening
 | jf. dissident
SITAT
  • vi [finner] det helt naturlig at de politiske partier praktisk talt alltid stemmer enstemmig, uten dissentere, bare efter partiparolen
     (Jens Bjørneboe Kultur I 96)